|
Skrevet av Kari Neerland Walseth
|
|
Wednesday 10. September 2008 |
I sin tjueniende bok tar Ingar Knudtsen oss med nesten seks tiår tilbake i tid. Stedet er Reknes og sykdommen heter tuberkulose.
Romanen "Ensomheten er en sang" handler om den femtenårige Alf Tore Råket. Året er 1954, og vi møter han i det han nettopp har ankommet Reknes Sanatorium etter å ha fått diagnosen tuberkulose. Reknes Sanatorium var Norges første statlige drevne sanatorium, grunnlagt i 1896. Det lå utenfor Molde, og var det sentrale behandlingsstedet for tuberkulosepasienter i Møre og Romsdal. Gjennom romanen følger vi Alf og hans opplevelse av stedet, menneskene og sykdommen. Ingar Knudtsen var selv pasient på Reknes Sanatorium da han var elleve år, og slik sett har romanen et element av selvbiografi over seg. Men Ingar Knudtsen har, som han selv forklarer, valgt å skildre stedet gjennom øynene til en femtenårig gutt fordi det gir han muligheten til å trekke inn et refleksjonsnivå i romanen som ville vært umulig hvis hovedpersonen var yngre.
God tradisjon
I sin fortellerstil har Ingar Knudtsen valgt en nøye tilhugd og enkel språkform. Dialogene er korte og direkte, det er lite bruk av lange setninger og overkompliserende fremmedord. Derimot finnes det rikelig av små språklige blinkskudd som for eksempel følgende: "Diskusjonen fortsatte, og vandret videre til den var kommet ut på vidda, men Alf ble ikke med dit" (s.82). Videre føyer han seg inn i en litterær sjanger som både er spennende og relativ ny. Han velger å bruke dialektord, rene nordmørsuttrykk i enkelte sammenhenger. Han skriver at mannfolk "(...) tanet og sprang (...)", han omtaler skjære som "skjor", eksempelvis. Lignende bruk av både den hugde språklige oppbyggingen og dialektbruken finner man i både "Snø vil falle over snø som har falt" (Levi Henriksen 2004) og kanskje enda mer i "Ut å stjæle hester" (Per Petterson, 2003). Uten å trekke parallellene for langt fører disse fellesnevnerne til at leseren rykkes nærmere romanens tema, og det bidrar til å korte ned avstanden mellom leseren og fortellerstemmen.
Indre driv
"Ensomheten er en sang" har ingen enkel tematikk. Romanen er systemkritisk, den omhandler vanskelige modningsprosesser i et ungt menneskes liv, og den omhandler død. Men nettopp gjennom den usentimentale og tilhugde fortellerstilen klarer Ingar Knudtsen å skape en indre driv i romanen. Til tross for at nesten all handling foregår innenfor sykehusets vegger blir ikke romanen kjedelig eller repetiv. Leseren følger tett livet til Alf, og lærer å kjenne omgivelsene hans gjennom hans øyne og hans refleksjoner. Samtidig tegner forfatteren et tidsriktig bilde av en region og et land med sterke brytninger i de tidlige etterkrigsårene. Musikken, litteraturreferansene ( og dem er det imponerende mange av) og de politiske diskusjonene er et kaleidoskopisk tilbakeblikk i miniatyr, presentert gjennom sjelen til en femtenåring.
Litt i løse luften
Ingar Knudtsen lar Alf, og hans venninne Signe, knytte bekjentskap med noen skapninger de møter i sanatoriets korridorer. Det er gjenferd av barn, tidligere spedalske pasienter på Reknes. Disse møtene finner sted i romanens første halvdel, men de opphører etter hvert. Hva som er årsaken til det, er noe usikker. I en ellers helstøpt roman blir disse møtene og disse barna noe uferdig, de henger litt i løse luften. Selv om undertegnede har stor sans og respekt for den latinamerikanske måten å viske ut overgangene mellom levende og døde, fantasi og virkelighet på, blir denne delen av romanen noe uklar, og stående uten noen direkte sammenheng med handlingen for øvrig. Det er mulig at disse barna brukes som et uttrykk for den spesielle nærheten som bygger seg opp mellom Alf og Signe, men den kommer godt til utrykk ellers i romanen.
Verd å lese
Ingar Knudtsen har på mange måter stått litt utenfor mainstream - lesernes hyllerader. Med denne romanen bør han finne seg nye lesere. Den er solid, usentimental og sår på samme tid. Og den tegner et viktig bilde av Nordmøre på begynnelsen av 1950-tallet. Og ikke minst, den lar oss møte en underfundig gutt på femten i ferd med å ta spranget inn i voksenverden. Og tar jeg ikke helt feil, møter vi litt av den unge Ingar Knudtsen også.
"Tausheten Kalle hadde med seg og rundt seg økte det ordløse ubehaget i rommet. Helt til stillheten virket umulig å bryte."
|
Alle artikler 
