Leserinnlegg:

Skrikerkråkene på Sør-Tustna

Av og til må vi kjempe for å få bruke naturen, og av og til må vi kjempe for å bevare den. Her har ulike politiske partier ulike prioriteringer, det må vi respektere. Personlig er jeg mest opptatt av at vi ikke må sløse med naturen, og at vi i større grad må respektere naturens egenverdi. Ikke bare etter hva vi mennesker får ut av den i form av penger, rekreasjon eller andre goder. Siden 1960-tallet til i dag har uberørt natur i Aure skrumpet betydelig inn. Mye flott natur er blitt tatt i bruk uten at naturens egenverdi har vært motpost i regnskapet. Naturinngrep er nødvendig for å opprettholde bosetning og den levestandard som kreves i dag, men mange små og store naturinngrep synes unødvendige. Naturinngrep gjennomføres for å få tak i småpenger eller oppnå personlige fordeler som vi godt har kunne greid oss uten. Andre ganger gjennomføres store naturinngrep i offentlig regi, naturinngrep som jeg ikke vil nøle med å karakterisere som miljøkriminalitet. Ta Mistfjordveien eller veien til Tjeldbergodden nordfra, her er store uberørte naturområder vandalisert av riksveiutbygging. Dette er trist for veien kunne ha ligget der folk bor, og kunne ha knytt sammen og være til felles nytte for folk i distriktet. Vindmøller på de flotte Aurefjella kan bli det neste, med blant annet enda flere skjæringer i uberørt natur. Hva så med havbruk? En ikke ubetydelig del av Aure sin bosetting og velstandsutvikling kan tilskrives oppdrettsnæringen. Men blir kostnadene på sikt for store ved at havbunnen og livet i sjøen påføres uopprettelig skade? Får fellesskapet eller Aure kommune nok igjen for å være lokaliseringsområde for en stadig mer sentralisert børsnæring som havbruk er blitt til?
Skrikerkråkene på Sør-Tustna har redusert en slik debatten til en snever lokaliseringskamp der de skyter på andre med fare for å treffe seg selv i foten. Skrikerkråkene vil ikke se helheten og likebehandling av alle deler av kommunen. De bryr seg i det hele tatt lite om andre. De er så blendet av misforstått raseri at de går til angrep på de som vil dem vel, og setter i gang et forferdelig leven fordi de får et mindretall i kommunen imot seg. Det som det var et flertall for i gamle Tustna, er nå blitt til et mindretall i nye Aure kommune. Allikevel skriker kråkene, mens de går til angrep på folk i bygdene i gamle Aure! Den kråka som skriker styggest, skriker på lokaldemokrati og krever at alle folkevalgte i Aure må rette seg etter folkeviljen på Sør-Tustna. Trist fordi denne, som folkevalgt, ikke bryr seg om folkeviljen i en annen bygd i kommunen i en annen etableringssak. Nei, demokratidebatt og debatten om bruk og vern av naturen er for viktig til at skrikerkråkene på Sør-Tustna får herje slik de vil. De andre på Sør-Tustna må nå ta affære. Noen saklige innlegg og argumentasjoner er allerede kommet, men det må komme flere der helhetstenkingen er mer framtredende. De fleste på Sør-Tustna forstår at gode lokalsamfunn ikke skapes med skrik og skrål. Folk som bor i lokalsamfunnene i Aure kommune må lære av hverandre og støtte hverandre samtidig som de arbeider for et overordnet fellesskap. Dette vil igjen gi ungdommen den positivitet som er nødvendig for å satse i kommunen vår og for å skape et bærekraftig Auresamfunn.

Med hilsen fra Skarsøya
Olav Nygård