Jeg ble født inn i vakre Aure der sjø møter land. Rakk det så
vidt før familien min flyttet til Averøya. Dette skjedde først på 50-tallet,
men jeg kom alltid tilbake. Hvert år under hele oppveksten hadde jeg lange
opphold hos besteforeldra mine i gamle Stemshaug kommune. De drev småbruk med
posten som tilleggsnæring. Her fikk jeg oppleve trygghet blant nøysomme og gode
mennesker i samspill med en fantastisk natur fra sjø til fjell.
Minnene er mange, spesielt fra turene med fiskerstanga til vatna
opp mot setra og fjellet. Disse turene var så mye mer enn å ta fangst. Det ga
mye bare å sitte og observere fossekallen dukke for føda i vassdragene. Å
oppleve naturens ro og naturens egne lyder. Å oppleve urørt natur samtidig som
du åpner sinnet i respekt for naturens egenverdi. Aure/Stemshaug var den gang
et bortgjemt eldorado og jeg ble hekta for livet.
Først på 80-tallet trengte skarsøyingene ny bestyrer på
handelssamlaget, og jeg husker godt at det ble lokket med gode
fritidsmuligheter i flott natur i stillingsannonsen. Kjæresten min fikk
bestyrerjobben og flyttet tilbake til hjembygda si, og jeg var ikke sein om å
flytte etter for å hjelpe til. Det ble giftemål og barn og vi fikk være med på
å snu stemninga i bygda fra pessimisme til optimisme.
Hele tida var vi ivrige brukere av Aure-naturen med toppturer,
bærplukking, jakt og fiske. Senere tok kona over hjemgården sin på Skarsøya. I
mange år var vi begge gårdbrukere på heltid, og vi ble enda nærmere knyttet til
naturen på Skarsøya med Storbransfjellet og Knubben som naturlige utfartsmål.
På Storbrandsfjellet var det fin ørret og det ble jaktutbytte på rype,
skogsfugl og storvilt, men etter hvert ble børsa og fiskestanga skiftet ut med
bærspannet.
Jeg har mye å være takknemlig for, men jeg er litt lei meg på
vegne av nye generasjoner. Aure er ikke lenger det bortgjemte eldoradoet det
engang var. Siden vi flyttet hit har områdene med uberørt natur skrumpet
kraftig inn. Det har folketallet og. Folket har også forandret seg i lag med
samfunnsutviklinga. Egoismen har tatt mer over som drivkraft, og mange har ikke
lenger så store sperrer for å påføre andre ulemper, bare de selv får fordeler.
Det er ikke lenger så trivelig å bruke naturen i Aure, da
naturen på mange steder er skjemmet av store og små inngrep. Noen inngrep er
aldeles unødvendige, mens noen er alt for dårlig tilpasset naturen. Men det
skal bli enda verre dersom sterke kapitalkrefter og lokale opportunister får
det som de vil. Noen grunneiere vil avstå store fjell- og utmarksområder til
vindturbiner oppå Skarsøya. Hvor mye penger de er lovet for å hefte eiendommene
sine for generasjoner framover, er det ingen andre som vet.
Storbrandsfjellet og Knubben vil bli et gedigent industriområde
med 21 vindturbiner. Dette er byggverk som rager over 150 meters i været med
roterende diameter på over 80 meter tett i tett oppå fjella. Kabelgrøfter,
forbindelsesveier og vei ned fra fjellet samt kraftledning hører med. Indre
Skarsøya blir forvandlet til et støyområde som også slår inn over tilliggende
eiendommer etter som vindretningen endrer seg. Svære turbinvinger i bevegelse
vil gjøre det utrivelig å oppholde seg i området, spesielt på vinteren når is
kan løsne fra vingene.
Skarsøya ligger vakkert til ved Trondheimsleia med sine myke
fjellformasjoner, og er godt synlig fra store områder i Møre og Trøndelag. Ikke
rart at utbygger prøvde å dempe inntrykket av den visuelle forurensingen ved å
dekke til vindturbinene med skodde i noen av sine illustrasjoner.
Illustrasjoner i stillbilder demper inntrykket av den visuelle forurensing enda
mer. Grunneieren som i media vil redde verden med miljøvennlig kraft fra
Skarsøya er ikke så naiv som han kan oppfattes, men det blir litt håpløst når
han vil ha vindturbiner på eiendommen sin oppå Skarsøya for at folk med
funksjonshemninger skal få oppleve fjellet og naturen.
Min generasjons største og viktigste oppgave er å legge tilrette
for neste generasjon. Det gjør vi i Aure best ved å ta vare på den flotte
naturen vi ennå har igjen. Må folk ødelegge natur for å kunne leve her, så vil
nok de fleste ungdommer ha forstand nok til leve sine liv andre steder enn i
Aure.
Leserinnlegg 
